Jeg skal snakke med dere om noen av minnene mine fra ungdomsskolen og videregående.
Du bør ta hensyn til alderen min på den tiden, for du vil finne noen hensynsløse handlinger jeg gjorde på den tiden.
Min kjærlighet for lesing begynte på ungdomsskolen, da jeg var rundt 13 år gammel, da jeg pleide å lese avisen Al-Ahram daglig, som faren min pleide å kjøpe til oss hver dag. Min kjærlighet for lesing utviklet seg da jeg pleide å spare opp lommepengene mine og kjøpe bøker fra bokhandlere eller fra den internasjonale bokmessen i Kairo, som jeg pleide å besøke årlig. Lesestoffet mitt dekket ulike felt: religiøse, politiske, historiske, geografiske, vitenskapelige og andre, og det var dette som hjalp meg senere med å skrive bøkene mine da jeg vokste opp.
Min kunnskap om jihad begynte med lesningene mine, spesielt med min følge av de arabiske og afghanske mujahedinene i Afghanistan. Jeg var imponert over dem, selv om de var færre i antall og mindre mektige. Hvordan kunne de stå opp mot stormaktene på den tiden og påføre russerne store tap? Jeg hadde håpet å være sammen med dem i den unge alderen, og jeg hadde drømt om jihad med dem når jeg ble stor. Denne okkupasjonen tok imidlertid slutt i 1989, etter at jeg var ferdig med ungdomsskolen, da jeg var omtrent femten år gammel. Etter det følte jeg meg skuffet på grunn av de interne kampene mellom mujahedinene. På den tiden ønsket jeg ikke å være sammen med dem, fordi jeg anså kampene blant dem som ikke annet enn en prøvelse vi burde unngå.
Jeg fullførte ungdomsskolen, og min forpliktelse til bønn og å tenke på Gud og hvordan jeg kunne støtte hans religion økte. I friminuttene på skolen pleide jeg regelmessig å fremføre middagsbønnen i menigheten i skolens moské og lytte til religiøse timer etter bønnen.
Jeg pleide å kjøpe avisen Al-Muslimun, en ukeavis utgitt fra Saudi-Arabia, for lommepengene mine. Den dekket forholdene til muslimer over hele verden. Gjennom denne avisen lærte jeg om forholdene til muslimer på Filippinene, Kashmir, Øst-Turkestan i Kina, de islamske republikkene Sovjetunionen, Tsjetsjenia og Bosnia-Hercegovina. Jeg skrev til og med til avisen og spurte hvordan jeg kunne dra til Bosnia-Hercegovina for å føre jihad der, men jeg fikk ikke svar. Jeg ringte også den pakistanske ambassaden i løpet av den tiden for å be dem om å la meg reise til Kashmir for å føre jihad mot den indiske okkupasjonen, men jeg ble overrasket av en egyptisk ansatt som fortalte meg at de ikke hadde det jeg ba om. Jeg vurderte også å reise til Tsjetsjenia.

Bosniakrigen som startet i mars 1992 var et vendepunkt i livet mitt. Jeg følte at jeg ikke kunne gjøre noe for å hjelpe disse muslimene. Jeg ble trist da jeg leste om massemassakrene, voldtektene av muslimske kvinner og andre tragedier. Jeg ble enda mer trist og frustrert da jeg ikke fant den forventede responsen fra de muslimske regjeringene og folkene for å stoppe denne tragedien. Jeg pleide å spare lommepengene mine og donere dem til Islamic Relief Committee. Jeg pleide å dra til Dar Al-Hikma etter skolen for å donere til de bosniske muslimene, men til tross for det følte jeg at jeg kom til kort i forhold til dem.
Jeg planla å reise til Aswan, deretter til Sudan og deretter til Bosnia. På den tiden forsto jeg ikke at jeg lett kunne bli arrestert fordi jeg ikke hadde planlagt dette eventyret med noen andre. Dette var en individuell handling, ettersom jeg ikke kjente til noen gruppe eller organisasjon i Egypt som sendte mujahedin til Bosnia. Derfor var avgjørelsen min spontan og ikke gjennomtenkt på grunn av min unge alder, ettersom jeg ikke var mer enn nitten år gammel på den tiden, og jeg hadde ikke engang et pass å reise med.
Etter denne avgjørelsen skrev jeg et brev til familien min og la det på skrivebordet. Jeg tok klesvesken min og forlot huset uten at noen av familien min visste om det. Jeg dro til togstasjonen og bestilte en billett til andre klasse til Aswan. Det var første gang jeg tok toget. Da jeg gikk ombord på toget, ble jeg overrasket over den store trengselen, og det var ikke noe sted for meg å gå ombord. Jeg la merke til noen passasjerer som satt på stedet som var beregnet for å plassere bagasje oppå passasjersetene, så jeg klatret opp på setene og satte meg sammen med dem. Etter å ha lidd i timevis og etter at billetten min var sjekket flere ganger, fortalte en av billettkontrollørene meg før jeg ankom Aswan at jeg var med passasjerer på tredje klasse og at jeg hadde mitt eget sete i det klimaanleggssatte setet på andre klasse. Han ble overrasket over at jeg var på tredje klasse, men jeg ble værende på tredje klasse til jeg ankom Aswan.
Jeg betraktet turen min til Aswan som en slags migrasjon til Allah og Hans Sendebud (fred være med ham). Jeg følte at jeg ble belønnet for denne turen, så jeg var ikke lei meg. Etter å ha ankommet Aswan, bestilte jeg en seng på et vandrerhjem. En dag senere sa jeg til meg selv at jeg måtte snakke med familien min for å berolige dem om helsen min. Da jeg ringte dem, ble jeg overrasket over å se dem kollapse og gråte over separasjonen min. Jeg ble lei meg og spurte: «Hvordan gjorde jeg dette mot faren og moren min?» Etter at de insisterte på å vite hvor jeg var, fortalte jeg dem at jeg var i Aswan, og de tryglet meg om å dra hjem igjen. Jeg dro tilbake til dem og innså at jeg ikke ville kunne delta i jihad før jeg kom inn på en av militærhøyskolene, slik at jeg ville få muligheten til å delta i jihad mot Israel. Jeg trodde at freden med Israel ikke ville vare lenge, men til slutt fikk jeg ikke muligheten til å delta i jihad.
På dette stadiet av livet mitt tenkte jeg aldri på å bli med i Brorskapet, salafistene eller noen annen gruppe. Alt jeg tenkte på var å kjempe i et hvilket som helst land der muslimer ble forfulgt, og det var det. Jeg tenkte ikke på å kjempe mot muslimer som kjempet mot andre muslimer, og min lesning av politikk på den tiden var kun av denne grunnen, og frem til nå har ikke tankegangen min endret seg mye.
Etter at jeg begynte i militæret, ble selvfølgelig alt jeg gjorde holdt hemmelig, og ingen visste om det, fordi jeg visste at hvis tankene som foregikk i hodet mitt ble kjent, ville jeg enten bli utvist fra hæren eller arrestert.
Ungdomsskolen og videregående skoleårene mine var en dyster periode i livet mitt fordi jeg var bekymret for mange forfulgte muslimer, og det eneste som gjorde denne fasen av livet mitt lettere for meg var synene der jeg så profeten, måtte Gud velsigne ham og gi ham fred, og vår Mester Jesus, fred være med ham, og noen andre syner.
Noen vil selvfølgelig si: «Hva var dette tullet du tenkte og gjorde?» Men dette var en del av livet mitt da jeg var ung, og jeg skammer meg ikke over det. Hvis jeg kunne reise tilbake i tid, ville jeg fortsatt prøvd å kjempe i jihad. Jeg ville kanskje ikke ha blitt med i militæret, og jeg ville ha ventet til jeg ble voksen slik at jeg kunne reise og kjempe i ethvert land der muslimer ble forfulgt, i stedet for å kaste bort livet mitt forgjeves frem til nå uten å oppnå drømmen min om å kjempe i jihad og oppnå martyrdøden.
Og den som kommenterer og forteller meg hvorfor du ikke reiser og kjemper uten å gi oss penger, skal jeg be ham sende meg billetten og gjøre det enkelt for meg å reise til Burma, for eksempel, slik at jeg kan kjempe der.