Mange er overrasket over at noen som meg, med troen på jihad og denne måten å tenke på, fortsatte i hæren til han nådde graden major. Til disse sier jeg:
1- Jeg var ikke dum nok til å fortelle hærledelsen før jeg gikk inn i militæret eller etter at jeg ble offiser at jeg prøvde å føre jihad i Tsjetsjenia, Bosnia eller andre islamske land, men denne troen forble inni meg, og jeg avslørte den ikke for noen slik at jeg ikke skulle bli anklaget for ekstremisme.
2- Bøkene om islamske erobringer som jeg skrev før revolusjonen var ikke kjent for hæren, og skrivingen og utgivelsen av dem var hemmelig uten at jeg nevnte i bøkene mine at jeg var offiser. Jeg forkortet også navnet mitt fra Tamer Mohamed Samir Mohamed Badr til Tamer Badr bare slik at de ikke skulle kunne nå meg.
3- Det er mulig at jeg ble svartelistet av etterretningen fordi jeg pleide å be de obligatoriske bønnene i moskeen, eller fordi min kone og jeg nektet henne å ta av seg hijaben slik at hun og jeg kunne reise som militærattaché. Derfor forventet jeg at hæren ikke ville la meg være i fred før jeg nådde graden brigadegeneral. Min tidlige avskjed fra hæren var forventet for meg når jeg nådde graden kaptein, enten jeg ba om det eller ikke.
4- Da jeg begynte i militæret, begynte jeg da jeg var ung, og jeg hadde et mål, som var å bli martyr i en krig som jeg trodde var tett mellom oss og den sionistiske enheten. Derfor valgte jeg å være i infanteriet slik at jeg ville være i forkant av denne krigen. Da jeg ble værende i hæren og så tilstanden vi hadde nådd, la jeg til dette målet, som var å oppnå en rang som ville tillate meg å endre den nåværende situasjonen hvis jeg ikke oppnådde martyrdøden i krig.
5- Under 25. januar-revolusjonen hadde jeg håp om forandring, men det falmet raskt. Det er derfor jeg alltid deltok i millionmarsjene i hemmelighet. Gud vet om jeg ble overvåket eller ikke, helt til jeg annonserte at jeg ble med i revolusjonen under Mohamed Mahmoud-hendelsene. Da ble jeg som en åpen bok for etterretningstjenestene, og de visste alt om meg fra barndommen og frem til i dag.
6. Etter 30. juni var jeg ikke i tvil om at jeg ikke ville kunne fortsette i hæren, så jeg ba om tidlig pensjonering. Til tross for min kjærlighet til hæren kunne jeg ikke fortsette under disse omstendighetene.
7- Noen spør ofte: «Finnes det offiserer som meg i hæren?» Jeg sier til dem: «Jeg kjenner mange offiserer som er langt bedre enn meg, som er veloppdragne og religiøst engasjerte. Noen av dem har blitt fristet og forandret, mens andre forblir standhaftige i sine prinsipper. De som forblir standhaftige i sine prinsipper, er selvsagt ikke i stand til å uttrykke det av grunner jeg nevnte tidligere.»
8- Når noen spør om jeg angrer på at jeg begynte på Militærhøyskolen fra starten av, sier jeg at jeg ikke angrer. Jeg lærte ting i hæren som jeg ikke ville ha lært noe annet sted.
9- Når noen spør om jeg angrer på at jeg ba om å forlate hæren, sier jeg at jeg ikke angrer. Jeg meldte meg inn i hæren av et bestemt formål. Hvis dette formålet utnyttes til personlig vinning eller andre formål, har jeg ikke behov for å fortsette i hæren.
10- Til syvende og sist hater jeg ikke hæren, men jeg hater å bruke den og utnytte den til personlige interesser og mål.

Tamer Badr