31. mai 2020

I går, mens jeg leste Koranen, stoppet jeg opp ved det fjerde verset av Surat Ibrahim: «Og Vi sendte ikke noe sendebud uten hans folks språk for å si det klart til dem. Da lar Allah dem Han vil gå på villspor og veileder dem Han vil. Og Han er den Opphøyde i Mektighet, den Vise.»
Da jeg leste det verset, ble jeg grepet av en tilstand av terror, og jeg leste det om igjen flere ganger. Hver gang jeg leste det, husket jeg på at Mahdien ville være et sendebud. Min eneste bekymring var å svare på spørsmålet om min situasjon og situasjonen til resten av muslimene som ville være vitne til den store trengselen. Hvem er de som Han vil føre på villspor, og hvem er de som Gud den allmektige vil veilede? Hva er sjansene for at Gud den allmektige veileder meg når Mahdien dukker opp? Jeg er den som sier at Mahdien vil være et sendebud. Hva er sjansene for at Gud veileder de troende slik at sendebudene er over, og at Gud den allmektige ikke vil sende et nytt sendebud?
Resultatet vil visstnok bli kjent, men til slutt er veiledningen basert på Guds allmektige vilje, og Han gir den til hvem Han vil blant sine tjenere. Så Mahdiens kall, hans budskap og hans advarsel om røykens pine vil bli en stor prøvelse for folket. Noen av dem vil fare vill etter å ha blitt veiledet, og noen av dem vil bli veiledet av Gud allmektige.
Som det ble nevnt i den edle hadithen (hjertene er mellom to av Hans fingre, Han snur dem som Han vil), så O Allah, O hjertevender, gjør mitt hjerte fast i Din religion.
O Allah, øk min kunnskap, og la ikke mitt hjerte avvike etter at Du har veiledet meg.