Muslimer forandret ikke realiteten av nederlaget sitt i tatarenes hender før noen dukket opp og ropte det vakre ropet: «O Islam!» Gud den allmektige ga Qutuz, måtte Gud være ham nådig, dette ordet for å oppsummere hele hans liv, og for å rette oppmerksomheten til hans rettferdige soldater og de som fulgte dem i rettferdighet mot det ene banneret som nasjonen alltid har stått under og oppnådd seier.
Men uansett hvor mye en leder prøver å motivere sitt folk med noe annet enn islam, vil vi aldri lykkes. Allah den allmektige nekter å gi oss seier med mindre vi holder oss til Ham utad og innad. Vårt ytre utseende er muslimsk, men vårt indre utseende er muslimsk. Vår politikk er muslimsk. Vår økonomi er muslimsk. Våre medier er muslimske. Vårt rettsvesen er muslimsk. Vår hær er muslimsk. Dette er klart slik. Uten skjuling, unnvikelse, frykt eller gru. Det er ingenting vi skal skamme oss over.
Den eneste måten å gjenopprette nasjonens og dens okkuperte land tapte verdighet på er gjennom jihad, og vi har ingen annen vei. Guds sendebud, måtte Gud velsigne ham og gi ham fred, talte sant da han sa: «Hvis dere driver med `inah-transaksjoner, tar halene til kyr, er fornøyd med jordbruk og forlater jihad, vil Gud pålegge dere en ydmykelse som ingenting vil fjerne før dere vender tilbake til deres religion.» Guds sendebud, måtte Gud velsigne ham og gi ham fred, talte sant.

Fra boken «Uforglemmelige land» av Tamer Badr