Det osmanske riket
(699 – 1342 AH / 1300 – 1924 e.Kr.)
Det osmanske riket står stolt midt i menneskets historie, etter å ha båret islams banner i over seks århundrer, erobret Europa og Asia og etablert en stor stat for islam. Korsfarer-Europa fryktet og gruet seg til det i århundrer, og Europa fortsatte å forberede seg på å eliminere det, og ventet på mulighet etter mulighet. Imidlertid ga det osmanske riket og dets ledere dem slag etter slag inntil, da osmanerne falt sammen, forlot det sanne islamske styre og tok i bruk maktmidlene, angrep korsfarer-Europa dem, rev dem fra hverandre og spredte frimureriet blant sin ungdom og sine ledere, inntil det osmanske kalifatet falt og ble avskaffet i hendene på Mustafa Kemal Atatürk.
Det osmanske riket var landet med flest islamske erobringer etter Umayyaderiket. Osmanerne fornyet oppfordringen til jihad og erobring og satte i gang erobringer i Europa og deler av Lilleasia. Den mest fremtredende av disse erobringene var erobringen av Konstantinopel av Sultan Mehmed Erobreren i 857 AH / 1453 e.Kr. Det osmanske kalifatet er også kreditert for erobringen av Sentral-Europa, ettersom osmanerne erobret Balkan i 756 AH / 1355 e.Kr., og alle landene i Sentral-Europa underkastet seg dem etter hverandre. Bulgaria ble erobret i 774 AH / 1372 e.Kr., Serbia ble erobret i 788 AH / 1386 e.Kr., Bosnia-Hercegovina i 792 AH / 1389 e.Kr., samt Kroatia, Albania, Beograd og Ungarn. De osmanske hærene, ledet av Sultan Suleiman den store, nådde murene rundt Wien og beleiret den i 936 AH / 1529 e.Kr., men klarte ikke å erobre den. På samme måte, mer enn hundre og femti år senere, beleiret de osmanske hærene Wien i 1094 AH / 1683 e.Kr. under sultan Mehmed IVs regjeringstid.
De fleste av disse landområdene forble i muslimske hender og underlagt det osmanske kalifatet gjennom hele dets maktperiode. De begynte imidlertid gradvis å rakne etter hvert som det osmanske riket gikk inn i en periode med svakhet. Innen 1337 e.H. (1918 e.Kr.) hadde det osmanske kalifatet ikke noe annet gjenværende territorium på det europeiske kontinentet bortsett fra byen Istanbul. Den langvarige tilstedeværelsen av disse europeiske regionene under det osmanske kalifatet medførte at hele regioner fikk muslimsk flertall, som Makedonia, Albania, Bosnia-Hercegovina, og store muslimske samfunn i Bulgaria, Romania og Montenegro.
Konverteringen av de fleste innbyggerne i regionene kontrollert av osmanerne til islam skyldes osmanernes rettferdige og likeverdige behandling av den muslimske befolkningen. En svak, fattig landsbyboer kunne stige til de høyeste og mest innflytelsesrike stillingene i Det osmanske riket, en form for sosial rettferdighet som var umulig i datidens europeiske samfunn. Sikkerhet erstattet konflikt og kaos i disse regionene, og Europa dro nytte av den omhyggelige organiseringen av det osmanske militæret og dets administrative systemer, som først og fremst var avhengig av effektivitet. Tilhengere av andre religioner, som kristendom og jødedom, nøt også generøs behandling i regionene styrt av osmanerne i flere århundrer, og effektene av dette er tydelig tydelige i måten disse samfunnene beholder sine språk, kulturer og religioner den dag i dag.

Fra boken «Uforglemmelige land» av major Tamer Badr